Lita tue og stort lass

Fortelling om en liten hendelse på bondegård på Skåland, i Lund kommune, sommeren 1953. På den gården var det da enda vanlig å bruke hest til jordbruksredskapene, som i dag gjerne trekkes med traktor. Nok en fin sommerdag var på hell. Tidligere på dagen hadde de voksne revet ned høyet fra hesjene ute på Kjertei, den ene av gårdens utejorder. Mens det pågikk hadde barna vært borte i bekken og prøvet fiskelykken der, men uten å få napp. Auren var ikke "bitelysten" i det fine været. Når alt høyet var tatt av hesjene og uteløa fylt opp, var det alt langt på dag og bonden hektet da ned døra på uteløen og la den på bakken, så den kunne brukes til bord. Etter hardt kroppslig arbeid smakte maten ekstra godt ute i naturen, og avslutningen med kaffe, kokt med vann fra bekken, var meget godt mottatt. Høydepunktet for barna var da de fikk være i høyvogna, for å tråkke ned høyet og så sitte på lasset, når det ble kjørt til høyløa på gården. Flere høylass var blitt kjørt til løa utover ettermiddagen. Nå mot kvelden lurte bonden på om han fikk alt høyet med seg i et siste lass. Barna, og bonden med, stampet ekstra godt og alt høyet kom virkelig oppi. Så var det bare for barna å krabbe opp på toppen av det høge høylasset og turen mot løa kunne starte. Kjerreveien var klargjort dagen før ved at greiner fra busker og trær, som hang inn over den, var avkvistet slik at høylasset kunne komme fram. Likevel var kjerreveien på Kjertei den gang, smal, "kronglete" og ujevn. Så plutselig hendte det der, hvor kjerreveien var på det " skeiveste", at et av kjerrehjulene traff en tue og "vips" så veltet hele lasset. Umiddelbart kom barn, høy, høykjerre, hest og bonde sammen i ei "smørje". Bondens raske reaksjon var imponerende. Hans første grep var å konstatere at ingen av barna var blitt skadet (fastklemt) og deretter var han, som et lyn, borte og hjalp opp hesten. Trolig koblet han da fra høyvogna først. Når episoden hadde roet seg og høyvognen igjen var opplastet, fikk ikke barna sitte på før den humpete kjerreveien var passert. Dette vet forfatteren, for han var blandt barna som "tuslet" etter høyvogna nedover kjerreveien, hvor noe høy fortsatt hang igjen på greinene langs etter den, etter at det store høylasset var passert.
 Forfatterens lille konklusjon: ordtaket:
"Lita tue kan velte stort lass" har trolig noe for seg
 ;o).